Erfaringer med kognitive problemer ved MS.

Artikkelen er av Inger Johanne Storlien - Sykepleier og MS rammet

Innhold:

• Å oppdage at man har kognitive problemer
• Nevropsykologen. Test.
• Hva er vitsen med en test om det ikke fører til noen råd så jeg kan leve livet mitt greiere?
• Hva er "meg" og hva er MS-en?
• Merker man det selv?
• Når flere har kognitive problemer.
• Kognitiv svikt og kognitive problemer.
• Helsearbeidere som kan hjelpe oss
• Noen råd fra Inger Johanne - likevel
• Til deg som nå fikk lyst til å hjelpe en annen som trenger det:

Jeg er en kvinne på 51 år som har hatt MS-diagnosen i 8 år, fra januar 97. Et sikkert attakk hadde jeg i 91, men hvor lenge jeg egentlig har vært syk, er det ikke mulig å finne ut.
Jeg var i full jobb som sykepleier før atakket i 96 som førte fram til diagnosen. Jeg jobbet med rehabilitering av mennesker med ervervet hjerneskade.
Mye av erfaringen min hadde jeg fra et team som i hovedsak hjalp pasienter med å legge livet sitt til rette etter at de hadde fått kognitive problemer. Jeg hadde hørt at MS-pasienter også kunne få slike problemer, men trodde det var nokså sjelden, siden vi hørte lite om det. Jeg var svært engasjert i disse problemene og syntes det var lett å tenke meg inn i problemstillingen til mange av pasientene mine. De lettere problemene var jo akkurat som vi selv har det når vi er slitne, tenkte jeg.
Jeg var mye sliten.

Å oppdage at man har kognitive problemer.

Da jeg fikk Diagnosen ble det tatt et MR-bilde. Det ene plakket satt sånn til at jeg selv begynte å tenke over om jeg hadde kognitive problemer. Men jeg visste godt at man ikke kan si noe sikkert om kognitive problemer ut fra MR.
Det blir som å se på kartet i stedet for terrenget. Men hvordan så terrenget mitt ut? Hvordan hadde det sett ut siden - ja, var det i 91?

Jeg var liksom både en nytenkende og stivnakket person på en gang. Jeg kunne ikke fordra å snu på hælen og skifte strategi på øyeblikket. Eller mening. Særlig ikke under press. Men fikk jeg litt tid på meg, så syntes jeg at jeg var veldig flink til å forholde meg til nye ting og ta opp nye ideer både i fagutvikling og privat. Jeg var altså ikke konservativ som person, men likevel var forandringer vanskelig for meg.

Så hadde jeg en tendens til å bytte om ord uten å høre det selv. En gang hadde jeg skrevet ønske om å jobbe første nyttårsdag, mens jeg i virkeligheten ønsket meg første juledag. Og jeg sa ofte høstferie om vinterferie. Det var så ofte at jeg ble ertet for det .

Jeg hadde virkelig dårlig retningssans. Jeg ble også forvirret av klokkeslett og annet som var før og etter. En gang jeg var sliten og måtte kjøre hjem, begynte jeg å lure på om jeg egentlig kjørte på riktig side av veien? (Inn på en bensinstasjon og hvile noen minutter over rattet, så ble verden normal igjen, og jeg kjørte jo på rett side. Men etter det kjørte jeg aldri bil når jeg var sliten. )

Jeg var heller ikke så glad i å måtte gjøre flere ting på en gang lenger, ha et øye på hver finger, slik som en sykepleier ofte må. Og så jeg som tidligere hadde arbeidet på en intensivavdeling med akutt inntak! (Og da gikk det fint!)

Men var dette noe jeg nå oppdaget så lett fordi jeg kunne så mye om slike problemer, eller "malte jeg fanden på veggen" fordi jeg visste jeg hadde MS og dessuten hadde for mye kunnskap å nære frykten min på? Jeg måtte vite. Viten skaper ro. Frykt skaper spøkelser.

Nevropsykologen. Test.

Jeg fikk nevrologen til å rekvirere en nevropsykologisk test for meg. Slik jeg husker det, var han ikke så ivrig, og jeg vet jeg brukte som argument at jeg skulle studere sykepleievitenskap for å få en jobb som var greiere for meg. Jeg måtte vite om jeg vill greie å studere. Jeg fikk i hvertfall ta testen.

Jeg mistet den første timen. Jeg skulle møte den 7/6-97. Jeg hadde lest det som den 6/7. Men takk og pris, her var jeg kommet til en som forstod at en pasient som skulle til nevropsykolog kunne speilvende en dato... Jeg hadde håpet han ikke fant noe. Å, som jeg hadde håpet. Det forstod jeg etter hvert som jeg så at jeg ikke klarte alle prøvene like godt. Tristheten sank inn i meg. Og så jeg som trodde jeg hadde vært så godt forberedt! Senere tenkte jeg: Jeg blir jo ikke dårligere av å få det svart på hvitt. Dette betyr jo bare at det jeg har levd med, det har blitt vurdert av fagfolk, og regnes som kognitiv svikt. Og jeg har jo greid meg, jeg.
Ikke trenger jeg å bli verre, heller. Og det er godt å få skikkelig oversikt, så man vet hva man kan vente seg.

Mye av testen gikk veldig greit. Et par ting var jeg uvanlig flink til. Det er jo sånn. Ikke alt blir dårlig. Vi mister ikke alle evner selv om noe faller ut.
En test gjorde jeg temmelig dårlig, men jeg har store problemer med å forstå at den viste noe som helst. Den virket ulogisk og dum. Men jeg innså jo at testen viste noe , selv om jeg ikke kunne forstå det. Det var skremmende! Jeg ble bedt om å gjøre noe som all min logikk sa meg ikke kunne vise noe som helst, og stole på at nevropsykologen visste hva han gjorde. Jeg visste jo tross alt at jeg ikke kunne overprøve en nevropsykolog.
Ja, ikke bare en, denne testen var jo utviklet på basis av forskning og erfaring.
Og grunnen til at testen virket tåpelig på meg, var jo at den testet ut noe som virkelig fungerte dårlig.

Men jeg kunne gjenta 8 tall baklengs. Det var visst temmelig uvanlig. Og huske forskjellen på alle tonene. Det var da noe...

Når jeg hadde holdt på en stund med oppgavene, gjorde jeg det dårligere. Det var tegn på at jeg hadde mental fatigue. Derfor ga han meg flere pauser, så han kunne vurdere kognitiv funksjon ved uthvilthet.
Han sa jeg kunne studere sykepleievitenskap, men jeg måtte regne med å bruke ekstra tid.

Senere har noen sagt at testresultatene ga tydelig indikasjon på at et av fagene, statistikk og forskningsmetode kunne bli vanskelig for meg. Det sa han ikke. Jeg tror at det ville gjort en forskjell om jeg hadde visst det. Alle andre eksamener fikk jeg god karakter på, og dette ble regnet som et lett fag. Jeg startet semesteret med toppkarakter som mål. Det tok mange uker med verdifull studietid å forstå at jeg faktisk var så dårlig til dette at jeg burde ha jobbet med stoffet på forhånd, og det med en bok på lavere nivå. Her gjaldt det å stå! Hvordan kunne jeg selv ha visst det? Når man har trasket en stund på asfalt, regner man ikke med å støte på et myrhull! For det er sånn det er med kognitive utfall. Som myrhull midt i asfalten.
...OK, midt i asfalt med litt sprekker i, da...

Men en annen fagperson sier at det hadde ingen ting å si at jeg ikke fikk vite dette, og at jeg ikke må henge meg opp i det. Jeg er ydmyk overfor tester jeg ikke forstår. Her er jeg mer usikker. Burde jeg fått et bedre råd? Best å la saken ligge.
Som MS-rammet med kognitive problemer har jeg ikke så stor troverdighet i denne saken. Og på Internett kan man lese påstander om at det å komme i krangel med andre kan være et tegn på kognitive problemer...

Jammen, jammen.... Likevel: Hvorfor sa ikke nevropsykologen noe om det? Han virket ikke sløv, snarere engasjert. Men det virket som han ikke hadde ressurser nok til å gå skikkelig igjennom med meg hva disse testresultatene kunne bety i praksis.
Systemet la liksom ikke opp til at han skulle gjøre det. Var meningen bare å registrere meg med riktig poengsum på EDSS-skalaen i MS-registeret? Og i beste fall klappe folk på skulderen og si at de heldigvis ikke hadde noen problemer?

Hva er vitsen med en test om det ikke fører til noen råd så jeg kan leve livet mitt greiere?

Men det ville kreve mye. Det ville kanskje kreve arbeidstid han ikke hadde, medarbeiderteam som ikke var der, en større sum på et eller annet budsjett?

Nevropsykologen ga meg senere et par forskningsartikler (1991), (2004-pdf) skrevet av en anerkjent professor Rao. Der kom det fram at kognitiv funksjonssvikt var viktigste årsak til at folk med MS får nedsatt livskvalitet og faller ut av arbeidslivet.

Jeg kan huske åtte tall baklengs. Kanskje har det bedret livskvaliteten min ørlite grann, hvis jeg kjenner godt etter.
Men jeg har ikke fått noen jobb på det...

Hva er "meg" og hva er MS-en?

Et vanlig spørsmål er: Hvordan vet man at man ikke er født sånn? Og noe er vel normal aldersforandring? Vi mennesker har jo våre særheter og karaktertrekk, våre sterke og svake sider. En nevropsykolog har sagt til meg at noen ganger kan man se mønstre i testresultater som temmelig sikkert ikke har vært der fra fødselen, og noen ganger kan man slutte seg til det ut fra utdanning folk har tatt og jobber de har hatt, at dette må ha fungert mye bedre før. Andre ganger er de mer usikre.

Det kan godt hende mange sykepleiere etter hvert ikke lenger orker tempoet på en akuttavdeling, men i løpet av få år, gikk jeg over fra å ha en slik jobb til å streve med å snakke med en gjest på kjøkkenet samtidig som jeg laget middag. Jeg har fortalt at jeg er uvanlig rigid på å skifte strategi. Jeg kan faktisk bli helt desperat om jeg blir presset. Er jeg da en type person som ikke liker nye ting?
Men jeg synes egentlig jeg er nokså åpen for nye tanker i tiden, (selv om jeg ikke ler av team Antonsen). Er det MS-en som er konservativ og "jeg" som er åpen? Jeg er rask til å si i fra og klage. Men jeg er jo også flink til å dempe konflikter.
Er det MS-en som skaper konflikter og "jeg" som kan se nyanser? Eller er dessuten kanskje mange av mine klager helt rimelige..? Jeg er ikke den eneste som har funnet grunn til å klage på helsehjelp og trygdevedtak. Og jeg har alltid vært temmelig rask til å si fra om uakseptable ting, særlig fra folk som har makt...

Jeg vil vite hva som er meg, og hva som er MS-en! Går det an? Og er ikke MS-en en del av meg som jeg må akseptere? Jo, jeg aksepterer at den er der, og tror på testresultater av både kognisjon og armstyrke.
Men jeg vil så gjerne skille ut den delen av personligheten min som er slik jeg ville vært uten MS. Med mine arveanlegg og alle stimuli på godt og vondt, som jeg har mottatt. Og alle de andre påvirkningene,
- minus MS. Det er umulig. Det er selvfølgelig totalt umulig. Jeg vet ikke en gang når MS begynte hos meg.
Kanskje tok jeg allerede et viktig livsvalg i syttiårene som var påvirket av bitte små, tidlige MS-forandringer...
Kanskje ville jeg som frisk tatt et fly som falt ned midt på åttitallet. Men likevel...

Merker man det selv?

Jeg er så gammel at jeg ennå husker reklamene for såpe og tannkrem, der folk ikke merker sin egen dårlige kroppslukt. Etter at jeg fikk Diagnosen, har "Hun merker det ikke selv" fått ny betydning. Det har blitt et kognitv-svikt-spøkelse. Oftest opplever jeg når vi med MS snakker fortrolig sammen at folk forteller hvordan andre mennesker slett ikke forstår at man har problemer, eller at de vil bagatellisere det. Men en sjelden gang opplever jeg at en rundt bordet som alle merker konsentrerer seg dårlig si: "Ja, dette er jo interessant å høre på, men selv har jeg heldigvis ikke slike problemer". Å ikke få aksept for problemet sitt, er sårt og leit. Frykten for ikke å se det selv, er enda verre, for det er nærmest tabu-tema.. Er det så enkelt at om du frykter at du ikke ser det selv, så vil du se det? Kanskje ikke.

Da jeg måtte slutte i jobben min, prøvde jeg først å protestere. Jeg kunne så mye om arbeidsfeltet mitt at jeg mente jeg burde være en verdifull person å ta vare på, legge til rette for så jeg kunne jobbe deltid. Jeg er egentlig en fighter.
Men så kom spøkelset oppe i hodet: " Tenk om jeg er så mye dårligere kognitivt enn jeg selv forstår.".
Når de ikke var interessert i å beholde meg, så fant jeg ingen annen grunn. Så jeg sluttet å sloss for å beholde jobben. Jeg våget ikke spørre noen om hva som var grunnen. Orket ikke å høre svaret. Først et år senere, etter en god karakter og en del andre triumfer turde jeg snakke med andre om frykten min. Dermed fikk jeg hjelp til å se det hele mer nyansert. Jeg hadde vært offentlig ansatt i en etat skviset på penger og bemanning. De hadde ikke råd til å ta vare på kunnskaper for en hver pris. De måtte få det til å gå rundt. Jeg hadde nettopp fått fysiske utfall og mer trøtthet. I tillegg var jeg i krise, som alle nydiagnostiserte. Jeg fungerte for dårlig totalt. Jeg ser det nå.
Rettferdig eller ikke, slik fungerte systemet. Nå ser jeg også at det jeg hadde av kognitive problemer på den tiden, hadde jeg hatt så lenge jeg jobbet der, og det hadde ikke hindret meg i å gjøre en god jobb. Det burde jeg forstått hele tiden. Men jeg var vettskremt, og da ser man ikke klart. Viten skaper ro. Frykt skaper spøkelser.

Når flere har kognitive problemer.

Vi som har kognitive problemer omgås ofte andre med kognitive problemer. Ofte er det en lettelse å være sammen med folk som har de samme plager som en selv. Men av og til kan det være et problem også. Hvis to som har lett for å prate seg bort skal prøve å utveksle en kort melding, kan det være en stor utfordring. Men det kan også fungere dersom begge erkjenner problemet og tar det med et smil. Kanskje skjerper man seg fordi man vet at her er utfordringen ekstra stor. Eller det kan bli slik: En person i en arbeidsgruppe hopper fra tema til tema, helt ute av stand til å holde tråden. Den andre er motsatt: veldig avhengig av struktur, og erkjenner det. Han ber om at man snakker ferdig et punkt før man går over på neste, og den første sier litt oppgitt: "Alltid må vi ta hensyn til disse kognitive problemene dine!" Selv har jeg opplevd en litt koseligere variant: Noen kom og sa:
"Jeg irriterte meg sånn over at vi måtte ta hensyn til dine kognitive problemer, men nå har jeg skjønt at jeg har dem jo selv også". Jeg tror at den som tør å være åpen, kan skape innsikt hos andre. Om ikke hos alle andre.

Men å si til andre at de har kognitive problemer, vil nok vanligvis ikke være lurt. Det kan være ubehagelig å høre, kanskje ikke sant en gang. (Vi er ikke fagfolk selv om vi har kjent det på kroppen.) Og det må ikke være noe å slå hverandre i hodet med.

Jeg har en gang gjort en stor tabbe. Det er mange som prater til meg om sine kognitive problemer fordi jeg selv har holdt foredrag og skrevet litt om det. Men det at et menneske sier at det har kognitive problemer, betyr ikke at det har innsikt i alle sine kognitive problemer. Denne personen snakket mye om sine kognitive problemer.
Han hadde et veldig åpenbart problem, og jeg sa en gang: "Ja, det er sikkert lurt å gjøre det sånn, for det er lettere for deg kognitivt." Vedkommende ble dypt såret, for jeg hadde uten å vite det henvist til et problem han ikke var klar over selv.

Vi kan også oppleve at noen snakker åpent om sine kognitive problemer en gang, men neste gang man snakker sammen, er det ikke like greit. Sånn er det jo med mange sårbare temaer.

Kognitiv svikt og kognitive problemer.

Kognitiv svikt vil si at vi har et funksjonsutfall. Så er det mye som virker inn på hvilke kognitive problemer vi i praksis får.

Hvis jeg ikke tar feil, så greier jeg meg nokså fint fordi jeg ikke har for mange utfall, fordi jeg er god til å kompensere (= gjøre vanskelige ting på en annen måte), og fordi jeg har nokså god innsikt. Når jeg holder foredrag, bruker jeg mange overhead-ark.
Det gir meg god støtte for å holde tråden og ikke prate meg bort, og samtidig ser det fint ut. Ikke alle støttefunksjoner er skjemmende.

God innsikt, vil si å ha oversikt over hva man ikke får til og innrømme dette for seg selv. Likeså må man ha oversikt over hva man faktisk får til og ikke miste selvtilliten fordi man er redd eller deprimert. Når du kjenner problemet, er det lettere å ta tak i det. For å si det litt billedlig: Vet du at du har skitt på frontruta, så har du mulighet til å sette på vindusviskeren. Hvis du har en. Eller vet om en bensinstasjon.

På grunn av jobberfaringen min kunne jeg mye fra før om strategier for å greie seg med kognitive problemer. Det er det ikke så vanlig å kunne, så der hadde jeg flaks. Det var til stor hjelp for meg. Jeg visste at vi kan ikke alltid bruke alle de gode rådene fra "Rydd ditt hus med et smil" og hva nå disse bøkene ikke heter.
Noen råd kan vi bruke. Noen funger ikke. Det samme gjelder med råd som vi får av andre.

Råd ut fra sunn fornuft som er laget ut fra erfaring med et friskt nervesystem, funger ikke alltid for den som har en liten skade. Det samme gjelder råd fra en som har andre utfall enn deg selv. Skulle jeg insistere på mine strategier som råd til alle med kognitive problemer, ville noen få det svært strevsomt. (Jeg har skrevet ned noen forslag til strategier på slutten. Ikke følg dem slavisk, da!)

Helsearbeidere som kan hjelpe oss.

Jeg deler helsepersonell i tre grupper: Noen kan faktisk så mye at de kan gi gode råd. Den gruppen er ikke så stor ennå. Så har vi dem som kan så mye at de vet hvordan de skal ta hensyn til at en person har kognitive problemer. I tillegg kommer dessverre en gruppe som fortsatt er alt for stor, med dem som ikke skjønner hva kognitive problemer ved MS handler om. Noen av dem tror til og med at vår kognitive svikt i hovedsak skyldes følelsesmessige sperrer. Ikke begynn å krangle med dem, og kanskje du ikke engang skal trette deg ut med å forklare. Skriv ut en god artikkel om emnet og ha klar. Har de ikke tid eller lyst til å lese den, hører de sikkert ikke etter når du prøver å forklare, heller. Ikke mist motet, nå, da!
Stadig flere lærer seg noe om dette, og stadig flere er åpne for å ta imot kunnskap.

Ergoterapeutene har (blant annet) som oppgave å hjelpe oss til å klare oss bedre i hverdagen når noen funksjoner faller ut. Det gjelder ikke bare en dårlig arm!
Det er nok ulikt hva den enkelte ergoterapeut har lært, hva hun har mye erfaring med og hvor mye tid hun har til den enkelte i jobben sin. Mitt inntrykk er likevel at denne faggruppen alltid kan litt. De ergoterapeutene som er gode på kognitive problemer er en viktig ressurs å støtte seg til. Hvis en ergoterapeut samarbeider med nevropsykolog, så vet de hva som er galt og har et praktisk og teoretisk grunnlag for å hjelpe oss.

Nevropsykologen er ikke først og fremst opptatt av om du hadde en vond barndom eller av krisereaksjonene dine (og det er kanskje en psykolog-klisjé uansett), men hun er den som er best til å finne ut om du har kognitive problemer.

Det ideelle er kanskje flere helsepersonell som jobber i et team. Kanskje vil den nye loven om Individuell plan lokke fram flere slike løsninger. MS-sykepleierene lærer seg stadig mer, og det er bra, for de treffer oss ofte. Men man kan ikke forvente at de har kompetanse til å lære oss strategier for dagliglivet.

Det er ikke bare folk med MS som har kognitive problemer, og enkelte steder i landet er det en sykepleier, hjelpepleier, vernepleier eller psykiatrisk sykepleier som har fått erfaring med å hjelpe. Ikke få "hetta" om du tilbys hjelp av en psykiatrisk sykepleier (du har ingen følelsesmessige problemer) eller en vernepleier (du har normal intelligens) . Helsepersonell har en basisutdannelse, og kan skaffe seg spesiell kunnskap og erfaring underveis.

Det er nok helst den som har litt mer omfattende problemer som kan forvente å få slik hjelp av hjemmebaserte tjenester. Kanskje kan man etter hvert få mer hjelp i opptreningsinstitusjoner med råd for "lettere problemer". De fleste av oss med MS har jo "lettere kognitive problemer", men "lettere problemer" er heller ikke alltid så lett å leve med.. Det er viktig at hjelpere har erfaring og kjenner den sunne fornufts begrensning. Jeg gjentar at de må bygge på kunnskaper om kognitive funksjonsutfall, og ikke uten videre bruke løsninger for det friske nervesystemet.

Jeg forklarte en gang noen hvordan alt var blitt greiere for meg da jeg fikk meg en digital klokke, der klokka fem over tolv skrives 12:05 til forskjell fra en urskive der kortviseren viser nesten tolv og den lange viseren er fem minutter fra, og på høyre side av tolvtallet.
For med min noe ustabile retningssans, har jeg mistet bussen som går 12:10, fordi jeg under press kan ta feil av høyre og venstre siden av tolvtallet. Motargumentet var: "Jammen alle sier jo at barn må ha klokke med tallskive, for det gir bedre tidsbegrep." Barn har et friskt, men umodent nervesystem.
Jeg har en modent nervesystem med arr på. Det er faktisk ikke det samme.

Noen råd fra Inger Johanne - likevel

Ikke alle skal kopiere mine strategier. Disse forslagene har jeg prøvd å gjøre mer generelle. Kanskje har du bedre strategier selv? Kanskje er det helt andre ting som er vanskelig for deg?

1. Bygg på det som fungerer.

• Ikke kjøp deg en ny type almanakk eller planner om den du har faktisk fungerer. Kanskje du bare trenger å finpusse på bruken?
  
• Ikke lag systemer for ting som allerede fungerer.
• Finn ut om du kan overføre en vellykket strategi til et nytt område.
• Ikke overta andres strategier uten å tenke deg om.

2. Holde orden på papirer

• Her er mennesker ulike. Noen ser helst at julekortene fra i fjor var arkivert i perm, og noen har en stor haug der de håper alle regningene ligger i det indre, venstre hjørnet. De fleste av oss prøver å få til noe midt i mellom.
• En god grunnregel: Hvis du har et system som stadig ikke lar seg følge opp, må du gjøre det enklere. Bedre å ha alle regninger på en spiker og alt annet satt inn i en ringperm etter som det er mottatt, enn et perfekt system som ikke blir fulgt opp. Men mange får nok til å sette ting i en ringperm med skilleark.
• Hva MÅ det være orden i?
  
  • Regninger, absolutt.
  • Minstekravet for fradrag på store sykdomsutgifter kan du få selv om du ikke har spart på kvitteringene. Men hva med å henge opp en konvolutt til disse på et strategisk sted?
  • Du vet vel at apoteket kan passe på reseptene dine?
  • Er det noe annet som er viktig for deg?
• Begrens deg til det viktigste om det lett blir kaos. Resten i den store permen.

3. Huske avtaler.

• Hvis det alltid har fungert med kalenderen på veggen og fortsatt gjør det, så fortsett med det!
• Hvis du glemmer å se i almanakken/ planneren / kalenderen på veggen, så undersøk om det er huskelappfunksjon på mobilen din. Da piper det når du må begynne å tenke på avtalen din.
• Undersøk evt om ergoterapeuten kan lære deg om bruk av huskesystemer.

4. Tungt å lære noe nytt?

• Husk at om du bytter leverandør av strøm, telefon eller Internett, vil større eller mindre forandringer oppstå, også med betalingsmåten. Kan noen hjelpe deg med overgangen? Kan det være viktigere å beholde det gamle, kjente systemet?
• Elektroniske "duppeditter" (mobil, PC, DVD osv) Kjøp maken til en person du ofte omgås. Det er mye lettere å be om hjelp av en som kan det fra før.
  Eller skal du satse på en mobil med god huskelappfunksjon? Hva er viktig for deg, hjelp til å lære en ny telefon eller god huskehjelp?
• Ny måte å betale regninger på? Mange som har Internett synes det er lettere å betale på nettbank. Når man først har lært seg det kan man få fin oversikt og dessuten gjøre ting på en god dag selv om betalingen skal skje først om noen dager. Hvis du samtidig sliter med å lære nye systemer, så er det fint å han en person som kan sitte hos deg de første gangene til du kjenner at du kan det. For her må det ikke bli kaos. Og kanskje skal du fortsette med din gamle måte, hvis det fungerer.

5. For sliten til å finne en vei ut

• Du har vært for lenge på et møte, et selskap, i en telefonsamtale, og er så sliten i hodet at du ikke vet hvordan du skal komme deg for deg selv og få roet tankene. Ha noen automatiske strategier klar:
  
  • Gå på do.
    Sitt på dolokket og tell til ti, eller se for deg en solnedgang eller hva du nå finner på...
  • Gå og kjøp, hent eller sett på kaffe. Ta deg tid.
  • Gå ut og ta en telefon. Hvis du ikke er veldig ærlig, trenger du kanskje ikke ringe i hele tatt, bare stå ute litt...
  • Sett på en alarm som ringer når du har stått en stund i telefonen
• Ikke ha for mange strategier, da orker du ikke velge en når du er sliten...

6. Hvis du er for impulsiv

• La brev eller mail ligge natten over før du sender dem. La en plan ligge natta over før du iverksetter den.
• (Hun som foreslo rådet sier det egentlig er vanskelig å følge i praksis for den svært impulsive. Man kan nesten ta det som en test, greier du det, så trenger du det ikke...)
• OBS: Hvis du også glemmer, må du samtidig bruke huskesystemet ditt, så du husker det du skal gjøre neste dag.

Til deg som nå fikk lyst til å hjelpe en annen som trenger det:

Kom gjerne med et tilbud, men ikke press. Ligg lavt. La den som har problemet ha styringa. Du er assistenten. Ditt nervesystem er friskt, og vet ikke hva som fungerer for den andre.
Gi den andre nok tid til å tenke seg om, og nok pauser til å orke å stoppe deg om du blir ivrig og begynner å blande deg inn.

Jeg avslutter med et ønske om at vi snart får lettere tilgang til hjelp og råd, og at folk slutter å tro vi er dumme eller hjelpeløse.

Og til alle med kognitive problemer: FATT MOT!

Opprettelses dato : 28/02/2005 @ 20:56
Siste oppdatering : 02/05/2005 @ 03:57
Kategori : MS og Kognisjon

 Forhåndsvisning      Skriv ut siden